De mest vellykkede turene med barn

Det er utrolig enkelt å utføre en tur hvor alle familiemedlemmene koser seg like mye. Og som alle sier, du trenger ikke å gå langt, legge store planer eller prøve å lage et flott opplegg. Små barn er ihvertfall enkle å tilfredsstille, et område å tumle rundt på og boltre seg på, er mye bedre enn en distanse man skal legge bak seg.

Ta med noe godt og et sitteunderlag, og grunnlaget for en fantastisk tur er allerede lagt!

Å sitte på jobb og kikke ut på fint vær synes jeg er utrolig kjipt. Så så fort jeg kom hjem i dag, fikk jeg med meg resten av familien ut i skogen, i håp om å finne en liten snøflekk å ake på. Men akebrettet glemte vi igjen hjemme, så heldigvis hadde vi et par søppelsekker i bilen. Det gjorde bare akingen enda gøyere syntes barna, med så merkelige påfunn!

Til tross for at all snøen snart er borte her i sør, fant vi oss et sted med glimrende forhold. Mer, mer, lo O så fort vi var i bunnen. Og det gjorde heller ikke akingen mindre gøy, da det var plass til alle på en sekk!

Sy det om og få klær du liker!

Feil fasong, hull på kneet, utdatert stil… det finnes en redning for det meste!

Jeg har så vidt startet prosjektet: sy sommerklær! Vi skal jo til Kambodsja om et halvt års tid, og da er man jo garantert at været blir fint nok til at man trenger mengder med sommertøy. Og det er også en fin anledning til å gå igjennom klesskapet og fikse på det man ikke liker.

Å sy om ei bukse til kortbukse eller shorts er svært enkelt, og her skal du få noen gode tips på veien.

1. Begynn med å finne ut hvordan du vil ha avslutningen på beina og hvor lange de skal være.

2. Klipp av beina så langt unna ferdig lengde, at du få plass til en eventuell oppbrett og å legge opp beina i enden.

3. Brett kanten nede ved beina tredobbel og sy en søm. For å komme over sømmen der hvor det er veldig tykt, bruker jeg et multifunksjonsverktøy.

Det ser slik ut og plasseres under trykkfoten på symaskinen for å holde denne rett når du kommer til en tykk søm. Da er det faktisk ingen problem å komme igjennom alle de ni lagene med stoff!

Genial måte å bestille klær og sko via internett

Hvem har vel ikke opplevd at butikker i nærområdet ikke selger det du vil ha, og når du bestiller det i posten, ender du opp med feil størrelse eller ble slett ikke som tenkt. Spesielt sko er det mange som kvier seg for å bestille uten å prøve først. Og det er jo egentlig ikke rart. Selv om man måler beina, stemmer ofte slett ikke størrelsen, eller skoene sitter vondt på. Barnesko er også kjempegreit å bestille.

For meg er løsningen helt selvsagt, men jeg hører stadig om dem som ikke har tenkt på mulighetene. Faktisk synes jeg det er greiere å bestille på nett, for da kan du prøve i ro og fred hjemme, så lenge du har lyst.

Veldig mange butikker har begynt med både gratis frakt og retur, eventuelt er det best å velge noen som har fast, lav pris. For å være på sikre siden er det lurt å sjekke i kjøpsbetingelsene før man bestiller.

Så svaret er rett og slett så enkelt som å bestille en hel haug av sko eller hva du måtte ønske, både modeller og forskjellige størrelser, og returnere alt du ikke liker. Men velg for all del faktura, ellers blir det fort dyrt der og da. Hvis betalingsfristen nærmer seg når du returnerer, kan du logge inn på klarna med bankID og pause betalingen frem til butikken sender deg en ny faktura.

Jeg har gjort dette selv mange ganger, men da jeg var på jakt etter klatresko nylig, gjorde jeg en større bestilling enn jeg noengang har prøvd før. Siden det både er vanskelig å finne en god modell og riktig størrelse bestilte jeg likegodt 10 par til 12 000,-. Det fungerte veldig fint!

Hurra for svar fra blogg.no!

Jeg hadde neimen ikke trodd at jeg skulle bli så glad for å få beskjeden om at bloggen blir flyttet! -jeg er jo ikke akkurat verdens ivrigste blogger, men å vite at bloggen mest sannsynlig ville bli slettet, fungerte jo ikke akkurat som motivasjon. Men da er det bare å prøve å bli bedre, eller kanskje heller legge bort den dårlige
samvittigheten over manglende blogginnlegg og kose meg med livet, familien og hobbyer, og rett og slett skrive noe når jeg har noe på hjertet. Ære være den som følger meg!

Jeg vil tro at de fleste har god sjanse for å bli flyttet, dersom de har søkt, med tanke på at det meste talte mot mine sjanser. Ikke har jeg bygget meg opp en særlig stor gjeng med lesere, og ikke skriver jeg hyppige innlegg. Jeg har et par innlegg som er veldig populære da, men det spørs om det er årsaken. Nei, hva de baserer vurderingene sine på, klarer ikke jeg å tenke meg frem til…

I det siste har klatring og kjøp av klatreutstyr opptatt all ledig tid omtrent. Og så fort jeg får anledning skal jeg jammen skrive litt om det.  Jeg vet at mange sliter med å finne ting i lokale butikker, men ikke liker å skulle kjøpe slikt som sko på nett. Løsningen er faktisk svært enkel.

Alt ordner seg med godt humør

Vi var raske med å spenne på oss skiene, da vinteren endelig kom for fullt til oss i sør i dag. Og av og til blir jeg litt overivrig, og handler før jeg tenker.

Hele familien var på tur, T og jeg på ski, og pappa N og O på rattkjelke. Vi koste oss en stund i skogen et par kilometer unna barndomshjemmet mitt. Siden vi sjeldent får gått på ski, foreslo jeg til T at vi kunne gå på ski til mormor og morfar, han var jo vandt med å gå samme strekningen. Han sa straks at han ville det, og N og O kjørte.

Det snødde tett og var langt i fra høyfjells-påske-idyll, men nydelig likevel. Men hadde vi ikke før gått et par hundre meter, angret T seg og ønsket at han heller hadde sittet i bilen. Han var nemlig så sliten. Jeg oppmuntret han med at vi kunne ta så mange pauser han ville.
Vi tok pause, kavet og tøyset i snøen, lo og koset oss. Men det gikk tregt videre, T var plutselig blitt akutt sulten, og veien hjem var lang. Mørket begynte også å komme snikende. Vi ble enige om å ringe og bli hentet, for dette nyttet ikke.

Men det skulle bli vanskeligere enn tenkt. Da jeg tok opp mobilen viste den 0% strøm og beskjed om at den ville slå seg av innen 30 sekunder. Hva skulle vi gjøre nå, jeg følte meg virkelig hjelpesløs…. men vi hadde jo ikke lenger noe annet valg enn å fortsette.

Og fortsette gjorde vi. Jeg sørget for å ta alt med et smil, selv hvert et fall (les: hver gang han seig ned på veien og jeg måtte hale han opp igjen), og oppmuntret og skrøt av alt. Gutten var i skikkelig godt humør, enda han var kjempelei av å gå. Vi hadde kappløp, telte brøytepinner, planla hvor langt vi skulle gå av gangen, hadde pauser, tullet og lo. Men det gikk uendelig sakte for T.

Etter 2 timer kom vi frem, klissvåte og kalde, men faktisk fornøyde begge to.

Floker i livet

Dagen i forgår startet så dårlig at den kunne bare gå oppover. Og det gjorde den, bokstavelig talt!

Jeg har jo begynt med klatring som jeg såvidt har nevnt. Og på mandag var brattkortet i boks! Men å klatre og sikre med metervis på hodet, krever en holdbar frisyre. Den vanlige tutten jeg bruker kan ramle ned til en hver tid. Instruktøren jeg hadde fortalte at hun hadde klart å sette fast håret i bremsen under nedfiring, og måtte be klatreren om å klatre litt opp igjen for å få håret løs. Så jeg ser bare for meg hvordan det kunne gått i et overheng, skrekk og gru…!

Dagen startet altså med en skikkelig ”bad hairday”. For meg er ikke det at håret legger seg stygt, for det problemet har jeg ikke, men at det er umulig å gjøre noe med det eller å dele det inn i seksjoner uten enorme knuter.  Etter en hel time med greing, prøving og feiling klarte jeg omsider å lage den planlagte fletten. Da var jeg så sint og frustrert at du vil neppe tro det, haha. Ikke ble den endelige fletten fin engang. Og jeg som filmet hele seansen siden jeg er hårmodell, var passe flau da jeg sendte det avgårde i går. Jeg ser bare gretnere og gretnere ut for hvert forsøk, og måtte slette halvparten av filmene… Nei, jeg tror neimen jeg har opplevd lignende!

Så nå håper jeg bare på bedre lykke i dag, når vi skal avgårde og feire brattkortet med å sikre barna i klatrehallen. T har nemlig vært så skuffet over ikke å få lov til å bli med meg å klatre, at nå når det endelig er mulig skal han få være med. Og gjett om han gleder seg!

Førsteinntrykk av klatring

Jeg skal ærlig innrømme at jeg grudde meg veldig, selv om jeg lenge har hatt en stor drøm om å begynne å klatre. Jeg er nok ikke alene om å ha høydeskrekk og være livredd for å falle, eller ikke minst at sikringen skal svikte på en eller annen måte. Livet er så skjørt og kan brått snus på hodet, noe jeg har fått se selv mange ganger… 

Før jeg begynte i forgår, hadde jeg ikke engang tatt i en klatrevegg. Eller jo, slike du finner på lekeplassen på ca 2 meter. Men eneste erfaringen jeg har tatt med meg derfra, er at det var krevende greier i min barndom.

Så nå, var det egentlig så skummelt som antatt?

Kort fortalt: nei, ikke i det hele tatt.

Første kurskveld rakk jeg tre turer i veggen, sikret på topptau.

Første klatreturen – grudde meg forferdelig, var skikkelig skjelven. Syntes det gikk tålig greit så lenge takene var gode, klatret vel og merke på alt av farger og tok de takene jeg kunne finne. Lurte på å gi meg da det ble vanskelig, men personligheten min er å late som ingenting når jeg sliter som verst, så jeg fortsatte til topps. Det verste med hele turen var å se ned for å få kontakt med sikreren da jeg skulle slippe taket på toppen. Rappelleringen ned var mye bedre enn antatt, faktisk ikke skummelt i det hele tatt.

Andre tur: begynte med å tenke søren, nå er det allerede min tur igjen, det var jo mye gøyere å sikre. Ellers nokså likt første tur, bare litt gøyere.

Tredje tur: klatret ei løype på 5- og fant ut at det var jo skikkelig gøy. Mye gøyere enn å klatre på alle farger! Tenkte heller ikke over at det var skummelt å se ned på toppen. 

Så kort oppsummert, det blir gøyere for hver gang!

Så nå er det med skrekkblandet fryd jeg gjør meg klar til kurskveld nr 2 med nye spennende utfordringer.

 

#brattkortkurs #klatring #førstegang #nybegynner #livredd #brattlæringskurve

Dramatisk fødsel i bilen

Første tegn på fødsel

Klokka var 10 på morgenen. Jeg kjente kynnere både titt og ofte, og begynte å lure på om det kanskje var rier. Jeg hadde fått beskjed om å være rask med å kjøre hjemmefra siden jeg hadde kommet inn med 9 cm åpning ved første fødsel, og har 40 min reisevei. En annen jordmor mente at det ikke hastet like mye, ettersom jeg hadde drøyd såpass lenge med å reise første gang. Uansett visste jeg ikke sikkert om det jeg kjente faktisk var rier ettersom de var så lite vonde, jeg nærmest nøt dem. Eller taklet jeg bare smertene veldig mye bedre denne gangen??

Timene gikk, og jeg snakket med min samboer som hadde fri den dagen, om at det kanskje ble fødsel snart. Det ville han knapt tro på. Jeg var blitt temmelig sikker på at det var rier nå, de kom stort sett med 10 min mellomrom, men riene var fortsatt ikke vonde, og fikk dessuten plutselige opphold på 30 min – 60 min. Vi skulle i foreldresamtale i barnehagen også den dagen. Jeg vurderte om jeg skulle flytte den, men tenkte at det går nok fint, noe det også gjorde. Jeg hadde to rier under samtalen, men klarte å beholde fatningen og late som ingenting.

Kvelden kom, og i 22 tiden begynte riene å bli vondere, men fortsatt ikke regelmessige. Jeg ventet med å ringe sykehuset. Jeg er en svært hjemmekjær person, så tanken på å sette seg i bilen med alle smertene og reise til sykehuset til fremmede folk, var alt annet enn innbydende. Dessuten hadde jeg født før, og alt tydet på at det var mange timer igjen før det ble fødsel. En bomtur eller å sitte i evigheter på sykehuset og vente, var ihvertfall ikke aktuelt..!

På vei til sykehuset

Kl 00 ringte jeg fødeavdelingen. De skulle holde av fødestua med badekar til meg, og jeg var sååå glad. Vannfødsel er den store drømmen. De syntes at jeg burde komme inn for en sjekk nokså snart, selv om riene ikke var regelmessige, så vi begynte å gjøre oss klare. Jeg gikk en tur på toalettet, der fikk jeg en rie. Deretter gikk jeg inn i stua og gav beskjed til min samboer om at nå drar vi, før jeg måtte sette meg ned på kjøkkenet og puste meg gjennom enda en rie. Nå kjente jeg antydning til bæsjetrang, som er et tegn på at barnets hode glir ned i fødselskanalen og samtidig presser endetarmen flat. Det er et tydelig tegn på at fødselen er nært forestående. Vi skyndte oss ut i bilen, og hadde jeg ikke før satt meg inn, så fikk jeg en ny ri. Lettere paniske kjørte vi som noen gale av gårde, langt over fartsgrensen. Hadde det vært i dag, hadde jeg uten tvil gått inn igjen i huset.

Da vi hadde kjørt 1 km fikk jeg en ny rie. De fortsatte å komme fortløpende, og så var vi halvveis, men da skjedde det noe mer….

Plutselig midt under en rie, kjente jeg et popp i buksa, og lurte i et sekund på hva det var. Først trodde jeg at jeg hadde mistet all kontroll og tisset på meg, før jeg skjønte at det var vannet som hadde gått. Og hadde ikke før vannet gått, så kom pressetrangen. 20 min unna sykehuset..! Jeg sendte noen svært stressede og kortfattede meldinger med min mor, før jeg ikke orket å svare mer. Desperat ringte jeg fødeavdelingen, som skulle sende ambulanse med jordmor. Mannen kjørte videre som et svin, mens jeg satt og knep igjen alt jeg kunne. Nå nærmet vi oss sykehuset, 5 min igjen bare, men så… omkjøring! Hadde vi ikke før kjørt av hovedveien, hyler jeg til N: HODET KOMMER!

Mens N svinger inn på en bensinstasjon like ved, hiver seg ut døra og løper rundt bilen, slenger jeg meg på tvers over fremsetene mens jeg river av meg buksa. Fortsatt kniper jeg igjen, men kroppen jobber av seg selv. På en pressrie var gutten ute, som en svømmende fisk. Vi la han oppå brystet mitt. Vel og merke oppå dunjakka jeg hadde på meg, ikke inni, selv om det bare var 2 plussgrader ute. I dag virker dette helt ubegripelig, og som sykepleier sier det seg ihvertfall selv, at jeg selvfølgelig vet bedre. Eneste forklaringen er at vi var i sjokk. Sjokk over hva vi nettopp hadde gått igjennom, helt på egenhånd, og med barnefar som jordfar. Han som ikke har mer enn helt gjennomsnittlige kunnskaper om kroppen. Men han taklet jobben helt fantastisk likevel, og jeg er ufattelig glad for at jeg hadde han ved min side. 

Barnet er født

Men barnet verken pustet eller skrek. Merkelig nok var jeg helt avslappet, jeg tok det som en selvfølge at dette går bra, jeg regnet med at han enda hang fast i meg via morkaka og fikk oksygen derfra. Men det var så mørkt inni bilen at jeg ikke kunne se hvor blå han var. Akkurat da så vi blålysene, og like etter kjørte ambulansen forbi. SØREN, vi hadde glemt å sette på varsellysene på bilen som avtalt. N ringte til jordmora i ambulansen og fortalte hvor vi var og at barnet var født. Samtidig gikk det opp et lys for han, ikke meg, om å legge gutten på brystet mitt inni jakken, og pakke han inn så godt som mulig. En kort stund etter kom ambulansen tilbake. Jordmora hoppet inn i baksetet og prøvde å stimulere frem gråt. Det var litt grynting, men ikke stort. Jeg begynte å bli bekymret. Hun gnikket og gned på han, uten at det hjalp, mens jeg kjente fortvilelsen bre seg. Så ble han avnavlet i hui og hast og tatt med inn i ambulansen. Jeg ble hjulpet ut av den trange bilen av to ambulansefagarbeidere, med buksa nedpå knærne og navlestrengen dinglende mellom beina. Jeg husker jeg følte meg en smule flau. Deretter ble jeg hjulpet over på båra, pakket inn og spendt godt fast. Inni sykebilen var det godt og varmt, likevel skalv jeg så at hele jeg ristet. Jordmora satt ved siden av og holdt den lille bylten vår. Nå pustet han fint og hadde fått fin farge. Jeg kunne knapt vente med å få han tilbake, men jordmora ville vente til vi var ankommet sykehuset. N kjørte bilen bort og ble nokså lenge borte, han prøvde nemlig å få vekk det grøvste av blod og gørr fra bilsetet.

Imens ble jeg lappet sammen. Siden fødselen hadde skjedd uten jordmor tilstede, hadde de ingen kontroll over hvor og hvor mye jeg hadde revnet, og undersøkte grundig. Det er virkelig det grusomste jeg har vært med på, verre enn selve fødselen vil jeg påstå. Smerten av å få fingre inn her og der og bli dratt i, mens det kjennes ut som at riftene revner enda mer, kan ikke beskrives. Deretter ble jeg sydd uten bedøvelse. Jeg fikk tilbud om lystgass, men aldri i verden om jeg ville ha det! -litt lokalbedøvelse hadde derimot ikke skadet. Vevet blir så tøyd under en fødsel at følelsen kan ikke sammenlignes med slik den er til vanlig, men jeg kjente hvert et stikk og tråden som ble dratt igjennom.

Etter en dårlig fødselsopplevelse med førstemann, konkluderte jeg raskt med at jeg heller hadde ønsket denne fødselen igjen, enn den første. Vi hadde en helt fantastisk jordmor andre gang, det var bare litt vemodig at hun ikke fikk tatt del i selve fødselen. Enda kjipere var det å gå glipp av badekaret som til og med var ledig. Jeg hadde faktisk brukt store deler av svangerskapet på å bekymre meg over om den fødestua ville være ledig når vi skulle inn…

Nå, snart to år etter, er det ganske fjernt at livet startet så dramatisk for yngtemann. Men en ting er ihvertfall sikkert, hvis det blir en neste gang, frister det med hjemmefødsel…

 

#fødsel #styrtfødsel #fødselibil #rakkikkesykehuset #ambulansenrakkikkefrem #jordfar #skummelopplevelse #dramatiskfødsel #dødennær

Hvor er du om et år?

Nytt år, nye muligheter…sies det. Joda, jeg skal ikke nekte for at vi har et spennende år i vente. Hadde det ikke vært for at jeg er en av dem som må ta farvel med bloggingen 9.april, så kunne du fått tatt del i alt som skal skje. Men denne bloggen blir neppe flyttet, selv om jeg har søkt. Og jeg som er en så travel person, orker ikke å sette meg inn i noe helt nytt, og starte fra bunnen av igjen. 

 

Et år frem i tid

Jeg er nok ikke alene om å lure på hvor jeg er i livet om et år til, til tross for at vi akkurat har startet et nytt. Jeg har så mange drømmer, men må oppfylle den ene, før jeg kan jobbe for å oppfylle den neste.. Først og fremst mangler jeg en fast jobb, men drømmejobben føles milevis unna. Forsåvidt er det ikke bare en følelse. Som sykepleier, ville jeg gjerne ha jobbet på sykehus, men nærmeste sykehus ligger faktisk bokstavelig talt milevis unna.Det å bo i en liten kommune, gir færre muligheter for den som ikke klarer å pendle, og dermed innskrenkes jobbalternativene drastisk, selv for en sykepleier. 

 

Nytt år – nye veier

Januar, måneden hvor alle begynner å trene. Og gjett hva, det skal faktisk jeg også. Ikke begynne da, for det gjorde jeg jo i fjor. Men starte med noe helt nytt, nemlig klatring. Pessimist som jeg er (jeg velger å kalle meg for en realist), lurer jeg på om jeg fortsatt lever om et år. Det var med skrekkblandet fryd jeg pakket opp min første klatresele på julaften, som var fra min kjære forlovede, som vet hvordan han skal få meg til å hoppe i ting. Klatring er noe jeg allerede har tenkt på i kanskje et år, og det lille sparket jeg fikk bak, var det som skulle til for å bestille klatrekurs.

 

Vi reiser rundt i Norge og gifter oss i Kambodsja

 Som jeg allerede har delt med dere, gifter vi oss i Kambodsja til sommeren. Denne begivenheten gledet jeg meg til å dele med dere, men det ser dårlig ut, nå som bloggen blir slettet til våren. Det vil selvfølgelig også bli mange flere turer i Norges flotte natur. 

 

Oooog til slutt….

…hvis jeg på mystisk vis blir værende i bloggverdenen, blir det nok også noen overraskelser i løpet av året…

Hårmodell – videoer

Etter jeg postet innlegget om håret mitt i høst, har jeg vært hårmodell for RealRapunzels. Real Rapunzels er et norsk hårmodellbyrå med fokus på langt hår og hair-care. Å være med å jobbe for å inspirere og øke kunnskapen blant folk for hvordan man får langt hår, er kjempegøy og utfordrende. I dette innlegget vil jeg vise dere noen av mine hårdisplay-videoer. 

 
c5ApIczJjWE
 
X4DuzslPCdM