Du husker kanskje brødene vi laget på turen til Rjukan? Her kommer oppskrift og fremgangsmåte.
Ferskt brød er alltid godt, og på tur smaker det ekstra godt. Jeg trodde det skulle være mye arbeid, bli smakløst og kjedelig og ikke minst værr vanskelig å få brød gjennomstekt på bål. Det viste seg å være feil alt sammen. Brødene er virkelig gode og det er faktisk veldig enkelt å steke dem.
2 kopper mel (jeg har brukt hvetemel, men her kan det eksperimenteres med ulike sorter)
2 ts bakepulver
Eventuelt litt sukker og litt salt.
Vann
Slik gjør du:
Det tørre kan du ha rett i en pose, og så sper du på med vann når du kommer frem til leiren. Da holder deigen seg lenge, og du slipper litt ekstra vekt.
Tilsett litt og litt vann mens du elter deigen inni posen.
Del deigen i ønsket antall emner og rull dem til kuler før du klemmer dem ut til flate brød.
Brødene kan lages i den størrelsen du ønsker, men bør ikke være så mye tykkere enn 1/2 cm. Legg dem på ein forvarmet stein i bålet.
Stekes på begge sider til de er gylne i fargen og sprø utenpå.
Kjempegode med bare smør, men helt sikkert enda bedre med rørte bær.
Brødene falt godt i smak av barna også, og T syntes det var ekstra stas da de minnet veldig om Lovisbrødene i Ronja Røverdatter.
Sent i går kom vi hjem fra en kjempegøy og barnevennlig tur. Vi teltet to netter i området rundt Rjukan. Første natt i kanten av Hardangervidda nasjonalpark, og andre natten ved et vann i Tuddal på sørøstsiden av Gaustatoppen. Utsikten var så nydelig, at det var håpløst å fange synet på bilder, det må rett og slett oppleves selv… Vi reiste med Krossobanen og Gaustabanen, noe T syntes var kjempegøy! Været var nydelig, sol, men litt vel mye vind, 10 m/sek. Temperaturen lå på ca 5 plussgrader på dagen, og på minussiden på natten.
Dag 1
Etter en 5 timer lang kjøretur, var vi endelig fremme i Rjukan. Da var det ikke bare barna som var leie av å kjøre bil, men begge oss voksne også, for vi var nokså bilsyke etter en svært svingete vei. Opp og ned de bratte fjellsidene ligger veien i sikksakk oppigjennom. Bildet er tatt i fart, så ikke et av de bedre…
Å kjøre inn i Rjukan var en fantastisk vakker opplevelse, med de bratte dalsidene og Gaustatoppen i det fjerne. Allerede før du kommer til sentrum i Rjukan, kommer du til Krossobanen, med gratis parkering. Der startet vi turen, for å raskt komme oss opp alle høydemeterne til foten av Hardangervidda.
Krossobanen er Nord-Europas første to-taus bane, og ble bygget i 1928. Turen tar i underkant av 5 min og koster 150 kr tur/retur for en voksen. Banen ble bygget for at befolkningen i Rjukan skulle kunne komme seg opp i sola i vinterhalvåret. Taubanen har en stigning på nesten 500 meter og går opp til Gvepseborg Panorama Café. Der er det en helt fantastisk utsikt utover både byen og mot Gaustatoppen! Det er virkelig en plass som bør sees om man besøker Rjukan. Men jeg vil anbefale å ta banen opp, for bilveien som går dit er lang. I følge GoogleMaps tar det ca 3 timer å kjøre fra Rjukan.
Langt i det fjerne kan du se parkeringsplassen hvor turen startet.
Til venstre ligger Gvepseborg Panorama Café og til høyre stasjonsbygningen til Krossobanen.
Videre gikk vi mot Helberg hytte som ligger ved Våervatnet. Målet var å komme til et godt fiskevann, men på grunn av trøtte barneføtter, slo vi i stedet teltet opp et lite stykke fra en bekk. Vi slo opp teltet i ly for vinden…trodde vi. Men så fort teltet var kommet opp, snudde vinden. Det blafret og ristet sånn i teltet, at vi voksne lå våkne nesten hele natten. Barna sov derimot søtt gjennom alt levenet.
Dag 2
Etter en god frokost i soveposen, gikk vi ned til Gvepseborg og tok Krossobanen ned igjen. Gåturen gikk lekende lett. T nærmest sprang ned, mens han knuste is som hadde lagt seg på sølepyttene i løpet av natten.
Oppe ved Gvepseborg finner du Rjukan klatrepark. Vi hadde lovet T å få klatre litt der på tilbakeveien, så det var enda en grunn for han til å skynde seg ned igjen. Etter å ha prøveklatret litt i bunnen, så vi at det ikke er lov å besøke klatreparken utenom parkens åpningstider…
Videre kjørte vi gjennom sentrum i Rjukan og forbi Gaustatoppen og fant en flott teltplass i Tuddal, rett ved et vann hvor det var mye mindre vind. Der koste vi oss resten av dagen, laget masse god mat og prøvde fiskelykken. Vi poppet blant annet popcorn og bakte brød som vi stekte på stener i bålet. Brødene ble kjempegode og er utrolig enkle å lage!
Hvis det er nokså vindstille eller varmere i været, vil jeg anbefale å telte ved Kvitåvatn ved Gaustablikk. Flottere utsikt får du ikke! Stedet er vel og merke i et hyttefelt, men det vokser så mye trær rundt, at du kan verken se hytter eller folk. Det er også muligheter for kort gåavstand fra bilen, noe som innimellom er veldig deilig når man telter med barn som er lei av å gå og man bærer med seg litt for mye bagasje.
Dag 3
Tidlig på morgenen pakket vi sammen og kjørte til Gaustabanen. Ettersom T er rask med å synes at det blir kjedelig å gå og vi måtte reise hjem samme dag, reiste vi med Gaustabanen både opp og ned. Ellers hadde vi tenkt å gå den ene veien, og å ta banen den andre for opplevelsens skyld. Erfaring viser imidlertid at det som får barn til å like å være på tur, er minimalt med slit og å finne på ting som interesserer barna som de ikke gjør til vanlig.
Gaustabanen er en fløybane midt inni fjellet som stod ferdig i 1959. Den ble i utgangspunktet bygget for turisme, men ble etterhvert kun for NATO. Første del av turen er en trikk som kjører 850 meter innover i fjellet, deretter går man over i en kabelbane, som er 1145 meter lang og har en stigning på 40 grader. Hele turen tar 15 min og koster 390 kr tur/retur for en voksen.
På toppen var det den mest fantastiske utsikt jeg har sett! -faktisk kan man se 1/6 av Norge fra toppen! Gradestokken viste -4 og det var noen cm snø. Etter å ha sett seg rundt, tatt masse bilder og kjeftet litt på T som vimset sånn rundt på toppen at han kunne falt ned (skrekk og gru), gikk vi inn på turisthytta og varmet oss. Der solgte de kjempegode, men svindyre vafler. Deretter tok vi banen ned igjen og kjørte hjemover.
Toppunktet på Gaustatoppen ligger 1883 m.o.h. Derfra kan du se så mye som 60 000 km2!
På hjemveien stoppet vi i Treungen i sørenden av Nissedalen og så på jettegrytene. Det viste seg å bli en times lang omvei! -vi som bare hadde tenkt oss en liten rastepause…
På veien gikk vi forbi en foss. Den var virkelig et av høydepunktene på turen! På veien opp dit, møtte vi på noen kyr på beite. Ingen av barna hadde sett kyr på så nær avstand, så det var stas.
Videre snakket vi litt om bukkene Bruse og trollet, og at vi kanskje skulle gå over en bro her også.
Men plutselig var mormor borte. Vi trodde at hun bare hadde gått litt i forveien, så vi fortsatte videre. Etterhvert kom vi til ei bro, og vi spøkte med T om at det hadde gjemt seg et troll under broen. T stivnet til og nektet å gå over broa, for han var nemlig så redd for at trollet skulle komme og ta han. Jeg prøvde å berolige han med at trollet bare tar den største bukken, og at det er morfar. Det hjalp ingenting, så jeg løfter han opp og tramper over broa. Men idet mormor-trollet sier: hvem er det som tramper på min bro, klamret T seg fast. Gjett om det var en lettelse da trollet kom frem og det viste seg at det bare var mormor!
Når vi spør T om hva turens høydepunkter var, svarer han fossen og trollet, og ikke seigmennene…(…men de var helt nødvendige de også!)
Ny tur samme dag, denne gang til Salsborg på Tysnes.
Denne turen tar flere timer, så T ble bare med på et lite stykke av turen. Han ville være med på starten for å se på noen trolske trær.
Mens vi satt der og hadde en liten pause, kom det jammen et steinras..! En stein på størrelse av et hode kom susende ned bare et par meter bortenfor der vi satt. Skummelt!
Morfar tok med seg T tilbake, og vi andre fortsatte opp den bratte veien til fjelltoppen, til en fantastisk utsikt.
T blir helt i ekstase når han får oppleve ting utenom normalen, og han har gledet seg lenge til denne turen. Vi har nemlig testet ut vårt splitter nye telt: Bergans Helium Dome.
Siden vi tenker å ta med barna på telttur til alle årstider og ikke har så høyt budsjett, falt valget på Helium dome. Teltet er egentlig et tremannstelt, og jeg har tidligere hørt at man fint skal få plass til to voksne og to små barn. Men siden teltet er sekskantet, er det ikke så stor del av teltet som har full liggelengde. Som familietelt er det derfor akkurat plass til to voksne i midten, og et lite barn på hver side. Da ligger man som sild i tønne, og har kun litt plass i fotenden til å legge bagasje. Forteltet er heller ikke så stort, men du får plass til en del bagasje der også, og ikke minst skitne sko! Alt i alt er det akkurat tilstrekkelig med plass til oss fire. Kuppelformen og de bratte veggene på teltet gir enormt god romfølelse, hele 138 cm i innvendig høyde, noe vi setter veldig pris på. Det følger også med et tørkeloft som henges opp i taket. Med barn på tur, som bestandig blir våte, er dette kjempepraktisk.
Teltet er nokså stort og tungt (5 kg), så når to voksne skal bære mer eller mindre alt utstyret til hele familien, blir det trangt om plassen i sekkene. Størrelsen gjør at mange velger å kun bruke teltet vinterstid når det kan fraktes i pulk, men vi har funnet ut at det går greit å få med seg i sekken også. Oppsettingen av teltet er litt knotete å få til alene, så en liten utfordring når begge de voksne blir opptatte, og barna enten er klengete eller går avgårde på egenhånd. Men med et strategisk valg av teltplass, går det bra. Alt i alt er det et telt vi har blitt skikkelig glade i.
Allerede fra første natt fikk teltet kjørt seg skikkelig, der vi var, var det nemlig store mengder regn og endel vind fra første natt. Fra tidligere har jeg vært vandt med klamme, fuktige netter i telt, og at alt duken rører ved av soveposer og bagasje, blir vått. Jeg er positivt overrasket over hvor tørt det var inni dette teltet på morgenen, til tross for været. Både innerteltet og ytterteltet sies å være vanntette, men vannet hadde trengt litt igjennom teltduken to steder, ellers var alt tørt. Men det er nok selvforskyldt. Ytterteltet hadde nemlig i løpet av natten lagt seg inntil innerteltet to steder, men det var bare å flytte litt på noen barduner, så løste problemet seg.
Teltet virker solid, og vi liker at det er selvstående og har store stormmatter. Dette gjør at man kan telte mer eller mindre hvor som helst.
Her hadde vi begynt å slå isammen teltet. Jeg måtte bare ha et bilde av den flotte utsikten fra teltåpningen.
